I ettertankens klare lys....

MiG 15

 

Mange sier at museene startet sin eksistens for mer enn 150 år siden som en slags personlig raritetssamling av dingser fra fjern og nær. Videre kan det hevdes at de fikk sin første gullalder i nasjonsbyggingens tjeneste, noe som i Norge var rundt århundreskiftet og fremover. Samlingene var sammensatt av det man kunne få tak i, og det skulle ofte være rare, morsomme, sjeldne eller skumle gjenstander. Det var ofte ikke noen plan over hva man skulle ha, hvorfor man skulle ha tingene og ikke minst noe plan om hvordan man skulle formidle tingene og historien bak dem.

Verdens minste fly.

I Norge har vi, i hvert fall de fleste, etterhvert kommet frem til en litt dypere tanke bak sine samlinger, sin forskning og sin formidling. Det er langt fra alt som er ferdig tenkt, men man er uansett i gang.

I USA ser det litt annerledes ut. Det kan synes som om museene fortsatt opererer i den verdenen som vi hadde for hundre år siden: Få tak i rare og sjeldne gjenstander, og sørg for å bygge nasjonens selvbilde.

Når det gjelder rare og sjeldne gjenstander, har NASM verdensrekord, må man kunne gå ut fra. Det er merkelige tyske fly fra andre verdenskrig, det er romferger, oppdagelsesreisendes fly og ballonger og så videre. Det kan synes som om kriteriet for å havne på utstilling der i gården er at man har "den eneste i verden av dette flyet". Dette er en HELT annen filosofi enn det vi ofte praktiserer ved Forsvarets Museer, nemlig at vi skal ha det typiske, gjennomsnittlige, den representative gjenstanden. Hvorfor det er slik? Det kan man jo gruble på.

Verdens eneste rekkestjerneflymotor.

Deputasjonen fra LMU sitter nå på Gardermoen etter å ha flydd tusenvis av kilometer gjennom natten, fra 3 grader og sludd i DC, til sol og snø på Keflavik, og etter det vi kan se nordnorsk sørvest og regn hjemme. Det er vel enighet om at det skal bli suverent med litt påskeferie nå.

Mye er sett, mye er lært, mange er møtt og snakket med. Stabelen med visittkort og nye bekjente er betydelig. Det gjenstår å fordøye og tygge, og så komme med en omforent mening om sakene. Dette kommer nok senere og i andre fora. Nå er det på tide å "nette ned", "signe off" og avslutte for denne gangen.

God påske til vår trofaste leserskare. (alle 3).

LMU. Ut på Tur, Aldri Sur!

 

Museer og sponsorer - en "eyeopener"

LMU sine utsendte hos LMT

Da har vi vært så heldige, siden vi har venner i F-35 prosjektet, å få besøke Lokheed Martin (LMT) sitt besøkssenter for F-35 og andre kampfly. I praksis er dette et lokale hvor besøkende og kunder kommer inn i det aller helligste og får tutet ørene fulle av reklame for vidunderflyet.

Det var veldig veldig lærerikt.

Lysander i taket på UHC

Det er faktisk slik at etter å ha gått en runde i NASM og i museets avdeling på Udvar Hazy Centre, (se bilde nederst) så er vi ganske ... eh... forundret over hvor mye reklame det er i museene. Og hvor påtrengende dette egentlig er. Så når vi fikk en omvisning i LMT sitt "reklamelokale" var vi der først og fremst for å lære litt om flyet, så for å planlegge fremtidig samarbeid ift museumsgjenstander, så for å se hva man kan få til av utstillingsteknikk og virkemidler når budsjettet er ubegrenset. Alt dette fikk vi. Det er noen lekre utstillinger, AV-tekniske ting, modeller, lyssetting osv osv.

Men det vi først og fremst er forundret over, er at reklamen er MINDRE påtrengende der enn på et museum. Selvsagt skal det være et salgsrom for kampfly og våpen, men likevel. Det var elegant, diskret, tøft, lekkert og gratis kaffe, men reklamen på museet (DENNE UTSTILLINGEN ER SPONSET AV XXXX) springer mer i øynene enn reklamen hos LMT. Underlig følelse, gitt.

Nå sitter vi (sikkert ved en feiltagelse) i Loungen til Air France og venter på flyet hjem. Her har de den vestligste sivilsasjons viktigste tre ting: Kaldt øl, raskt internett og velsignet stillhet. Snakkes!

LMU. Ut på Tur, Aldri Sur.

Dornier 335 Pfeil. UHC

 

National Air and Space museum sponsor

Noen kjenner kanskje historien om Smithsonian og om museene på hovedparadegata i Washington, som heter The Mall. Uansett: The Smithsonian er en stor, non-profit organisasjon som driver en masse forskjellig forskning og museumsvirksomhet. En av hovedmuseene i Washington er NASM, Nationa Air and Space Museum. Det er svært, selvfølgelig, men utstillingsbygget på the Mall er ikke bunnløst. Derfor har man bygget en avdeling til, ute ved flyplassen, som kalles Udvar Hazy Center (UHC). Navnet kommer av den største sponsoren, en kar som tjente grovt på leasing av fly, og donerte mange penger til byggingen av UHC. Derfor får han navnet sitt på bygget, som en annen fotballstadion. Vi skal dit i løpet av dagen, før flyet går østover, for å kikke på skattene de har der. Det er et STORT bygg. Vent på bildene.

Felix B sin ballongkapsel

Men dette innlegget skulle handle om sponsing. Man kunne forvente at NASM med 10 millioner besøkende hvert år hadde billettpenger nok, MEN med gratis inngang er også de, verdens kanskje største flymuseum (USAF Museum er muligens større), fortsatt på jakt etter penger.

Her er et eksempel: Felix Baumgartner er en kar som valgte å hoppe i fallskjerm fra en ballong ca 124000 fot oppe i lufta, i en romdrakt. På veien ned brøt han lydmuren i fritt fall. Dette er selvsagt en greie som hører hjemme på NASM. Utstillingen er også på plass.

Det som imidlertid gjør det litt underlig, er at deler av historien, som noen av oss kjenner bedre, blant annet inneholder at mr B før hoppet ikke var særlig høy i hatten, og hadde lyst til å trekke seg. De hadde også tekniske problemer. Dette kommer ikke veldig godt frem (diplomatisk for ikke) frem i utstillingen. Der er det stort sett en amerikansk action-helt-presentasjon.

Solid sponset av Red Bull.

Er det sånn at vi i museene er på vei inn i sponsorverdenen, og hva betyr det for ivaretakelsen av historien fremover???

 

National Air&Space Museum

Da er dagen forsåvidt over, etter 11-12 timers hardcore flymuseum. Tett program og sånt, så her må vi ta det stykkevis.

Første foredrag var om Horta IX v3. For de som ikke er helt inne i obskure tyske flyprosjekter fra slutten av andre verdenskrig, må man vel forklare litt... Det var noen karer som skulle bygge et jetjagerfly på slutten av andre verdenskrig, basert på en glidekonstruksjon. Flyet var uten hale, og uten ror, altså en ren flygende vinge. Videre var det bygget av stålrør og finer, og hadde 2 jetmotorer. Det går fortsatt rykter om at de blandet karbonpulver inn i limet som var i fineren, fordi dette ville gi flyet bedre stealth-egenskaper. Hm.

Horta sesjon. Tyst i salen.

Sesjonen var tungt bemannet med de absolutt råeste trekonservatorekspertene i nordvestre USA, som foredro helt ned i mikroskop-nivå om trefiber, delaminering, limsammensetning og så videre. Interessant nok, men nå er man inne på et SVÆRT smalt interessefelt. Må man inrømme.

Det ble bygget bare 2,5 prototyper, nr to fløy to ganger før den totalhavarerte på 3 turen, og nummer 3, som museet har, ble aldri bygget ferdig. Kun senterdelen ble bygget før krigen sluttet, vingene ble satt på av amerikanerne i -46 for å vise hvordan den kunne ha sett ut.

Flynerdesuff helt ut i fingerspissene, dette her.

Spirit of Saint Louis.

I en bisetning kan man nevne at NASM har ca 10 millioner besøkende hvert år, stengt 5 dager i året, og matematikken blir da at de har et daglig besøk på ca 28.000 personer. I dag var det skoleferie og langt over norm fullt på museet, så det var nesten ikke ståplass. Kø overalt hvor en skulle, og en ikke helt optimal opplevelse. Vi fikk heldigvis en time på morningen før de åpnet, noe som var bra!

LMU. Ut på Tur, Aldri Sur.

 

Dagens Faglige Innhold - DFI

Dagen, altså søndagen, startet som normalt 0800 med foredrag og sesjoner. Undertegnede valgte å delta på en sesjon som ble kalt "Assessing the assesment Programs". Dette var en noe mer amerikansk vinklet sak, men i korthet drøftet man hvordan ekstern organisasjonsutvikling kunne påvirke og påvirkes til å tjene museene bedre. Deretter en mer markedsorientert sesjon, nemling "In pursuit of the YoCo, The elusive prey of the museum world".

YoCo er Young Cosmopolitan, altså urbane, velutdannede mennesker med brukbart med penger og vilje til å bruke disse. En rekke forskjellige muligheter ble presentert, og erfaringer fra disse. Mange ideer for markedsførings- og markedsfolk. Det var imidlertid ikke noen revolusjonerende ting, men nyttige erfaringer og innspill fra forskjellige museer. Den kanskje største suksesshistorien var hvordan man på flere museer klarer å tiltrekke seg nerde-grupperinger. Man kan si hva man vil om StarWarsfans, Trekkies, Modellbygger og så videre, men faktum er at også disse har penger å bruke, og de bruker dem gjerne hos museene om vi klarer å levere det de vil ha.

SÅ fulgte en sesjon om flyrestaurering og en paralell sesjon om Mobile internettsider for museer. Interessant, men nå var klokka blitt nærmere 4 på ettermiddagen, og LMU stab opplevde en kollektiv hjernestans sånn ca kvart på full tid. Som Tommy sier til frøken: Nå kan du stoppe, hodet er fullt.

Etter litt shopping og noe mat er vi klare for en stor dag i morgen: Siste offisielle seminardag foregår på selveste National Air and Space Museum. Kamerabatterier er ladet, forventingene spent høyt. Streken i regningen er at bussene går 0700. Yikes!

LMU. Ut på tur, Aldri sur!

På to hjul i svingene

Luftforsvarets Museers stab viker ikke tilbake for å gjøre store, personlige ofre i tjenesten. Når innkallingen til dette seminaret ankom, sto det klart for oss at lørdags kveld ikke ville bli brukt til tankeløst fjas, men faktisk måtte ofres til fordel for fremtidsrettet research. Skuffelsen i staben var til å ta og føle på, men jobb er jobb. Vi skusler ikke med arbeidstid og plikter.

Vår XO suser rundt.

Saken er at Smithsonian har begynt å tilby en ny type guiding i historiske omgivelser. Det foregår som en omvisning på det som er nasjonens hovedkvartal, med mange museer, monumenter og regjeringsbygg. Vi snakker selvsagt om The Mall. Dette kvartalet er 3,2 miles langt, og å gi en omvisning der har frem til nå krevet buss, bil eller sykkel. Men et nytt tilbud er å gjøre dette på en Segway.

Som nevnt har ikke de ansatte ved LMU noen grenser for hvilke offer man er villige til å gjøre i tjenesten. Dette kommer tydelig frem når man ser hvordan vi ser ut med hjelm på.

Ikke pent, men morsomt!

Å kjøre rundt på The Mall på en Segway var først og fremst morsomt. Som et guideprinsipp, for å guide en gruppe rundt for å se på ting; ikke så mye. Saken er at hvis du er ny på Segway, så vil moroa med dette langt overskygge alt en historisk guide prøver å fortelle, nesten uansett hvor interessant guidens historie er. Vi kjørte fra Historisk Museum til Capitol og tilbake, med diverse stopp ved bygninger, parker og statuer. Interessant, men det man husker er fortsatt moroa med å kjøre Segway.

 

 

Fordelen med å guide på/med en Segway er at man kommer seg langt, fort. For utendørsmuseer, som for eksempel Maihaugen, kan man se en mulighet for å gjøre god butikk på dette. For innendørsmuseer, uansett hvor store, ikke aktuelt. En annen ting: Minstevekt er 45 kilo, noe som utelukker mange barn. Det er ikke nødvendigvis kult i museumssammenheng. (For interesserte: maksvekt er 125 kg).

Stemningsfullt på Capitol

 

Oppsummering og "disclaimer": dette kostet penger, penger vi betaler selv, og ikke skriver på reiseregning. Så er det sagt.

LMU. Ut på tur, Aldri sur.

 

Dag 2 - faglig

Første dag starter alltid med en plenumssesjon. Dette for å si velkommen til alle, samt å gi mulighet til en felles foredragssesjon som alle MÅ få med seg.,
Første runde var om berging av fly fra havet. Det var historien om RAF museum sin Dornier Do 17 og hevingen av denne fra Goodwin Sands. Vi som var på seminaret i Stavanger kjenner jo selvsagt historien, men vi fikk en ny gjennomgang av Ian Thirsk, og også en gjennomgang av andre ting. I presentasjonen ble NL og Luftforsvarsmuseet nevnt flere ganger som institusjoner med stor kompetanse som RAF museum hadde lært mye av. Hyggelig gjort av Ian, og det viser at vi kan akkurat dette med berging av fly bedre enn kanskje noen andre i hele verden. Tøft!

Tom ballsal før dagens start

Videre hadde Peter fra RAF museum en del betraktninger og erfaringer med rettigheter til tyske flyvrak. Det er deres erfaring at staten Tyskland nå viser seg å være mer aktiv i forbindelse med rettigheter til eierskap for tyske fly. Dette er interessant, nytt og veldig viktig for oss. Vi har en historie med å bytte bort tyske fly som en mulighet til å skaffe oss nye fly til samlingen. Hvis nå tyske myndigheter er mer aktive innen eierskapsspørsmål vil dette påvirke vår virksomhet? Interessant og viktig!
Neste sesjon var om sosiale media. Jeg og Ole Sigurd var litt skeptiske, noe som viste seg å være riktig antatt. Det ser ut til å være umulig å finne noen med BÅDE flymuseumsfaglig kompetanse og kompetanse i sosiale media, som for eksempel Twitter. Det er også et tankekors at konferansen faktisk ikke har wifi dekning i konferanserommene....
Lunsjmøte deretter. Gerald Yagen, sjef og eier av Militaryaviationmuseum, ønsker å lete etter og berge fly i Norge. Han er, i motsetning til mange andre, åpen og rett frem i sin kommunikasjon, og er et friskt pust i flyverdenen. Og rik, antakeligvis. Han flyr blant annet en Mosquito, en Messerschmitt 262 og en hurricane, for å nevne noen.
Slag i slag: Sesjon 3 i dag: Gjenstandsfotografering i den digitale tidsalder. En mer kurspreget sesjon som kanskje ... Men når gjenstandsfotoavdelingen ved Smithsonian øser av sine kunnskaper, da møter man opp og hører etter. Sånn er det bare.
Dette er stort sett oppsummering av lørdagens program, vi er snart ferdige, klokken 1730 lokal tid. Da startet vi klokka 0800, så vi føler vel at vi er ferdige på flere måter.
LMU. Ut på tur, aldri sur.

Dag 1 - faglig

Test av bilde opplasting :-)

OOOOOOOG vi er i gang!

Vi opplever litt tekniske problemer med opplasting av bilder, men kommer sterkere tilbake!

Da er vi i gang. Første dag er registrering, åpning og velkommen, samt posten "news from the field". Dette er det vi på våre seminarer kjenner best som "landet rundt". Der får alle som vil 3(!) minutter til å snakke om seg og sitt, uten PowerPoint eller andre hjelpemidler. Og når de tre minuttene har gått, plinger det i bjella og så er det slutt. Det gjelder å fatte seg i korthet, der. Ole Sigurd blar gjennom konferansemappa, og finner noen godbiter...






Etter denne runden, ferdig stort sett i halvåtte-tida om kvelden, er det om å gjøre å skaffe seg en matbit før man treffer køya. Start første hele seminardag er 0800 sharp, med foredrag av Ian Thirsk, RAF Museum. Ian er en gammel kjenning, superdyktig kar, og har jobben "Head of Collections Division", dvs sjef samlingsavdeling. Han skal snakke om berging av fly under ekstreme forhold. Det er jo noe vi kan like godt som RAF museum, de var faktisk hos oss i Bodø og på Gardermoen for et par år siden på studietur hos oss for å lære.



Vi i Forsvarets Museer og Norsk Luftfartsmuseum kan hevde seg fullt på høyde med disse kara rent faglig, og vi kunne godt ha deltatt som foredragsholder, men da må man melde seg på litt tidligere, gitt.

Kvelden gikk også med til første jobb-middag. Vi traff Øystein Nåvik, fra F-35 prosjektet her i Washington. Saken er at LMU ønsker å starte et arbeid med å samle inn uformelle dokumenter, brev, gjenstander etc fra prosjektet i dag, slik at vi om 40 -50 år, når F-35 skal inn på museet, kanskje kan presentere ting og gjenstander og bilder fra prosjektfasen. Det ville vært litt av en skatt for våre historisk interesserte etterkommere å få tak i. Vi er fullt klar over at mye og stadig mer av dokumenter og data vil være elektroniske, men vi tror fortsatt at en innsamling av uformell dokumentasjon, brosjyrer, "merchandise", reklamemateriell, merker etc etc kan være ganske enkelt i dag, og bli en skatt for fremtidige museumsfolk i morgen.

Og i morgen braker det løs klokka 0800. Lokal tid.

Forventninger og planer

Da er den store fly-dagen kommet. Vi skal snart gå ombord i en 757 fra Icelandair og dagen er ikke over før hodet treffer puta sånn ca 0700 norsk tid. Det blir god til til å planlegge...




En kar sa en gang at det viktigste med å legge planer, er å huske hvor du la dem. For vår del er planleggingen ikke så mye planlegging som det er forventningsavklaring og rett og slett fordeling av oppgaver. Store seminar har som regel flere enn ett foredrag samtidig, altså paralelle sesjoner. Da gjelder det å sørge for at vi får med oss det viktige, og ikke bare det morsomme. Vi må også fordele kontaktoppfølging og "kaffemøter" mellom oss, for å dekke så mange og mye som mulig. Stabelen med visittkort er klar.

Årets program er variert. Ut fra tidlige års erfaringer er imidlertid innholdet i de forskjellige sesjoner svært variert i kvalitet og relevans. Noen sesjoner dreier seg i stor grad om rene amerikanske forhold, men andre ting er fagorienterte og relevante. Vi opplever ofte at mindre museer er mer kreative og spennende enn de store, tunge institusjonene. Kanskje dette fordi de er tvunget til det, eller kanskje fordi de har mindre byråkrati?

Selv har vi tanket opp med mat og væske, og ser frem til et kort hopp til Sagaøya, før vi drar videre til DC. Pen i tøyet er vi og.